"Gengangere" av Henrik Ibsen, 1881 Bli kjent med Gengangere HISTORIEN (Kronologisk ordning av de opplysningene vi får utlevert i retrospeksjon.) Ungjenta Helene gifter seg med løytnant Alving, som senere blir kaptein og kammerherre. Ekteskapet er et typisk fornuftsekteskap med et godt parti som var sterkt tilrådet av Helenes mor. Herr Alving er kjent for sine utskeielser i ungdomstiden, og heller ikke som gift mann nekter han seg alkohol og omgang med prostituerte. Helene er sjokkert over Alvings oppførsel, og etter bare ett år i ekteskapet, rømmer hun til sin betrodde venn, pastor Manders. Men pastoren er redd for skandale, og råder henne til å fullføre sin kvinneplikt som Alvings hustru. Helene vender tilbake til deres hjem, herregården Rosenvold, hvor hun fra nå av gjør det hun kan for å holde sin manns rykte uplettet. Etter tre års ekteskap får de sønnen Oswald, og da Oswald er fire år, begynner tjenestejenta Johanne i det alvingske hjem. Selv om kaptein Alving nå avanserer til kammerherre, fortsetter han sitt vellystige liv, og er nær ved å gjøre stor skandale da husholdersken Johanne etter tre år i tjenesten blir gravid. Kaptein Alving betaler snekker Jacob Engstrand for å ta på seg farskapet. Engstrand klarer også å narre pastor Manders til å få sitt farskap dokumentert i kirkeboken. Johanne slutter hos Alvings, og flytter sammen med snekker Engstrand. Engstrand er både alkoholisert og skruppelløs, og selger gjerne sin kone til lystne sjømenn. Herr Alvings utskeielse med Johanne gir fru Alving et overtak. Hun bestemmer seg for å holde sønnen unna farens påvirkning, og sender den nå syv år gamle Oswald på kostskole i utlandet. På vegne av familien føler fru Alving også et visst ansvar overfor Johannes datter Regine, og tar senere til seg Regine. Moren Johanne dør i ung alder, og vi kan vel spekulere på om også hun kan takke sitt utsvevende liv for sin tidlige død. Når Oswald er 16 år, dør kammerherre Alving av syfilis. (Han hadde da vært gift med Helene i 19 år.) Nå begynner sønnen Oswald på en løpebane som kunstner i Roma og Paris, mens Regine etterhvert får sin mors tidligere rolle som tjenestepike i det alvingske hjem. (Situasjonen umiddelbart før vi trer inn i handlingen:) Det er nå gått ti år siden kammerherre Alvings død, og Helene Alving har iverksatt en personlig renselsesprosess. De pengene som kammerherren førte inn i familien skal settes i et barnhjem, "Kaptein Alvings Minde", og hennes gamle fortrolige, pastor Manders, har tatt på seg jobben som forretningsfører. "I forgårs" kom sønnen Oswald (26-27 år) hjem fra Paris. Han har hatt en viss suksess som kunstner, men har i den siste tiden produsert lite, og kommer hjem på rekreasjon for sin tretthet, men offisielt for å hedre sin fars minne. "I morgen" skal bygget innvies, og snekker Engstrand er ferdig med sin del av jobben. På vei tilbake til byen ser han innom Rosenvold. Han vil gjerne at hans "datter" Regine (ca. 20 år) følger ham, og blir "vertinne" på et sjømannshjem(bordell?) som han ønsker å starte. FORTELLINGEN begynner... ------------------------------------------------------------------------ ------------------------------------------------------------------------ Tankelinjer om Gengangere DRAMASTRUKTUR Med Gengangere relanserte Ibsen den klassiske tragedien. Den korte handlingstiden, med menneskeskjebner utlagt i retropseksjon, falt heldig sammen med realismens ønsker for et drama - uten tidsbrudd og "Verfremdungs"-elementer. ("Verfremdung" kan forklares som alt - f.eks. henvendelse mot publikum ála "moralen er..." - som forstyrrer publikums illusjon om å være den fjerde veggen i det dramatiske rom.) Den klassiske tragedie er ikke noe entydig begrep. Grunnlaget for sjangerdefinisjonen stammer fra Aristoteles poetikk(kunstvitenskap), men de tragedietrekkene vi fikk beskrevet av Aristoteles ble utvidet og nærmest gjort normative i fransk klassisme på 1600-tallet. SPENNINGSUTVIKLING: Vi tar utganspunkt i et sitat fra Ingvar Hauges bok "En vei til skjønnlitteraturen": "Gengangere er delt i tre akter, og i hele sin struktur ligger det tett opp til mønsteret for den klassiske tragedie, med eksposisjonen i første akt, stigningen fram til høydepunktet i annen, og reaksjonens begynnelse fram til katastrofen i siste akt. Handlingen foregår hele tiden på ett og samme sted, det vil si på fru Alvings landeiendom Rosenvold[...]I tid spenner den over en dag og en natt. De tre enheter er således overholdt." Vi ser nærmere på de begrepene Hauge har brukt: - EKSPOSISJON: "Eksposisjonen - som vi kaller denne første innføring i personer og handling - får et dobbelt formål. Dels peker den bakover mot forutsetningene for den dramatiske konflikten, dels skal den vekke vår interesse og peke framover mot det som skal skje.[...]Personene blir introdusert og konflikten etablert." (Leif Longum: Å lese skuespill) I "Gengangere" blir vi gjort kjent med bakgrunnen for handlingen gjennom tilbakeblikk i første akt. Konflikten etableres mot slutten av akten når "gjengangere" truer fru Alvings prosjekt. - STIGNING: her bruker vi vanligvis begrepet "komplikasjon", dvs. en tilspissing av konfikten. Vil fru Alving klare å begrave sine "gjengangerne"? Utover i annen akt forstår vi at kaptein Alvings etterlatenskaper er høyst tilstedeværende, og den ytre handlingen når et dramatisk klimaks når selve gravstenen, dvs. asylet, brenner uten å ha oppfylt sin misjon. - HØYDEPUNKT I det ytre skiller brannen seg ut som den mest synlige og dramatiske begivenheten i dramaet, men spenningen utslettes ikke. Det virkelige klimaks opplever vi når teppet går ned - uvisse på om fru Alving vil utføre et barmhjertighetsdrap på sin syke sønn. - REAKSJON Ifølge Aristoteles vekker en tragedie frykt og medlidenhet: "Medlidenhet - føler vi der hvor et menneske uforskyldt blir ulykkelig, frykt føler vi når dette mennesket ligner oss." Men selv et uforskyldt menneske kan ha gjort en feil, en feilvurdering i en viktig situasjon. Denne feilvurderingen kaller Aristoteles "hamartia". Den mest iøynefallende feilen fru Alving gjør er å følge plikten; hun gifter seg til penger, og er selv årsak til sin manns "utilbørlige" erotikk ved å sette plikt og dyd foran "livsglede" i ekteskapets første år. (Denne "feilen" er forsåvidt så grov at vi vanligvis ikke regner fru Alving som en typisk tragediehelt. Hun mangler noe av det "stolte, høyreiste" hos sine greske forbilder. En tragisk følelse skiller seg skarpt fra vår vanlige bruk av ordet som en sterk tristhet. Tragedien opplever vi når vi står overfor umulige valg. Når vi godt kan ønske det gode, men ikke ser noen muligheter til å velge uten å forårsake katastrofe den ene eller den andre veien. Hvis vi innbiller oss at vi selv ville unngått å sette oss i fru Alvings situasjon, svekker dette følelsen av frykt.) Følelsen av frykt og medlidenhet inntreffer når tragediehelten innser konsekvensene av sin "hamartia" gjennom "anagnorisis", dvs. gjenkjenning. Vanligvis opptrer hovedpersonens begynnende innsikt i forbindelse med et vendepunkt i handlingen, "peripeti". (Handlingen skal ved dette punkt slå om til sin motsetning. Fru Alving hadde som prosjekt å "begrave" mannen. Likevel innser hun nye muligheter til et lykkelig liv med Oswald selv om prosjektet mislykkes. Snart oppdager hun at det i stedet er sønnen hun er i ferd med å "begrave".) I tredje akt innser fru Alving at hennes forsøk på å skjule sannheten for Oswald har vært nytteløs, og med to mulige tolkninger, nettopp har ødelagt sønnen: Innser hun sammenhengen med mannens liv - forårsaket av henne - og hans smittsomme sykdom? Eller ser hun Oswalds sykdom som et utslag av hans utenlandsopphold - forårsaket av henne? Uansett blir det like galt. Nå Oswald låser døren til blomsterværelset, et opplyst "sannhetens kammer", tvinges hun til innsikt. - KATASTROFE Den naturlige tragedieutvikling etter et klimaks er resolusjon, der konflikten løser seg ut. Dette skjer ikke i "Gengangere". Derfor kan det diskuteres hva som er det egentlige høydepunkt i dramaet. Da er det viktig å vite at "peripeti" og "anagnorisis" var de viktige intrigebegrepene for denne sjangeren hos Aristoteles, og at mesterstykket lå i å la både vending og gjenkjennelse komme som en naturlig del av handlingen, med logisk konsekvens. Katastrofen var forberedt allerede da fru Alving giftet seg mot "sannheten", dvs. kjærligheten. Som nevnt ovenfor er det et spørsmål om fru Alving noensinne hadde noe valg dengang hun giftet seg. Dette berører også diskusjonen om "Gengangere" som et realistisk eller naturalistisk drama. I den tidlige realismen i norsk litteratur var personene gitt muligheter til å bryte ut, søke sannhet og livskvaliteter gjennom sin frie vilje. I naturalismen var valgene så gitte utfra forutsetningene i arv og miljø at selv den verste horebukk forble egentlig uskyldig. Ansvaret lå på kompliserte krefter i et amoralsk samfunn. - DE TRE ENHETER Aristoteles kunngjorde tesen om den enhetlige handling. Hvert ledd skulle føre handlingen med logisk overstyring mot målet. I fransk klassisisme lå det en trang til struktur som utvidet kravene om enhet i tre ledd: Handling, tid og sted. "Gengangere" er i så måte forbilledlig klassisistisk. Handlingen er konsentrert til ett døgn, fra formiddag til morgengry neste dag. Stedet er fru Alvings stuer på herregården Rosenvold i alle tre akter.