Aftenposten Morgen 27/1-1998, side 20 
NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 1998Visjonær realisme
Bjørn AamodtNorge ANCHORAGE Helt siden debuten i 1973 har Bjørn Aamodt arbeidet medmotiver knyttet til sjømannslivet. I "Anchorage" utfolderhan dette grunnlagsmaterialet med et stort overskudd avsanselighet og fantasi. Innenfor rammene av dentradisjonsrike reisedagboken er skuta "Bort" og den unge sjømannen Bjørn på vei fra Røst til Antwerpen, Balikpapan,Capri, New York. Sjømannslivets barske hverdager - medstramme lukter, den røffe omgangsformen og samholdet -skildres med en perfekt kombinasjon av visjonære anstrøk oghardkokt realisme. Forflytningene fra sted til sted harogså en skrifttematisk side - dels farves språket av detaktuelle stedet, dels viser ordet seg å være mannskapets faste punkt. Ikke nordlyset, men "ordlyset, svartere enkull" dominerer vinternatten, og det er sjømannslivetskodespråk - slang og salmer - som best holder stand mot allslags uvær. Men også kroppens bruksområder om bord påskipet blir grundig dokumentert når Aamodt hylder føttereller hender. 
Det skrifttematiske nivået forhindrer ikke at "Anchorage"er en folkelig og jordnær bok. De ulike nivåene er fintavstemt i forhold til hverandre, noe Aamodts tidligere"konseptøvelser" i samlingene "ABC" og "Stå" antagelig harbidratt til. "Anchorage" utmerker seg som fjorårets norskediktsamling. 
INGUNN ØKLAND
Aftenposten Morgen 21/10-1997, side 21 
BokDra til sjøs for en frodig bok
Bjørn Aamodt: ANCHORAGEDikt, Gyldendal En frodig reisebok hvor havet, himmelen og stjernene møtersvette, sprit og lukten av stekt sei fra byssa. 
Sitte 40 meter over skumtoppene i båtmannsstol og smøre blyhvitt på stagene, en tatovert ørn på overarmen, sveve i en line av tillit til repslagere, barjenter, verkstedarbeidere, taxisjåfører, hestekusker, plattenslagere og småkjeltringer av alle slag. Og styrken i egne armer. 
Sicilia, den røde knatten som dukker seg om babord, la jeg fra meg med venstre hånd. 
Helt siden debuten i 1973 har Bjørn Aamodt arbeidet medmotiver knyttet til sjømannslivet. Høstens utgivelse,Aamodts femte bok, folder denne motivkretsen helt ut: I"Anchorage" - hvor de 43 diktene til og med har stedsnavnsom tittel - er den unge sjømannen Bjørn på reise fra Røsttil Antwerpen, Balikpapan, Capri, Pointe Noire, New York ogGlenfiddich. 
Sjømannslivets barske hverdager og skjeve skjønnhetskildres med et stort overskudd av sanselighet og fantasi.Stramme lukter, den røffe omgangsformen, samholdet, møtetmed nye steder - Aamodt har en enestående evne til å gidette materialet så vel jordnære som estetiske kvaliteter.Alle de måtene man bruker kroppen på om bord i en båt, erskildret med en perfekt kombinasjon av visjonære anstrøk oghardkokt realisme. I diktet "Vitoria" beskriver han fotens bruksområder, hendene utgjør "fortroppen" i diktet "Glenfiddich": "All hands on deck. En hånd, som dro seg oppav havet, / i slekt med sjøstjerner, østers, krabber,oppvokst på marehalm / og rullestein." 
Språket farves Forflytningene fra sted til sted har også en skrifttematisk side - dels farves språket av det aktuelle stedet, delsbygger Aamodt et metapoetisk nivå inn i diktene. "Oui,three pastis for me and my friends, Hønefoss og Martinez,"heter det i diktet "Port de Bouc"; i "Hamburg" høres"klisne toner fra Heimweh nach St. Pauli"; i diktet "Capri"synes alle klisjéforestillingene om stedet å ha slått språket i stykker. 
Samtidig som stedene farver språket, iverksetterreisemotivet et metapoetisk nivå - elementer fra båtlivetbrukes til å skildre språk og bevissthet. "Historien hengeri ordet / som en rustholk dreier for ankeret i tidevannet",heter det i titteldiktet. Ikke nordlyset, men "ordlyset, svartere en kull", dominerer vinternatten, bokstavenevandrer øst, og i diktet "Gibraltar" finner vi følgendeprektige passasje: "Bevisstheten leker gjemsel med seg selv/ som en flokk delfiner, uten skinn, uten bein, uten hav."En siste side ved det skrifttematiske innslaget i"Anchorage" gjelder alle de intertekstuelle referansene tilkjente slagere, salmer og bønner. 
Bjørn Aamodt mestrer altså en lang rekke litterærevirkemidler. I "Anchorage" er også det grepet vi gjernekaller pars pro toto (del for helhet) overlegent utviklet."En tatovert rose på en nakke svinger seg / overgulvplankene til gitar og trekkspill", heter det i diktet "Nyhavn". En jukeboks i hjørnet og månelyset på Congoflodenleder til følgende bilde: "Det er latter som holder klodensammen. / Og en svai rygg bærer den på hodet. / Noen skritttil." 
Rammer I etterordet til boken "Bjørn Aamodt. Samlede dikt 1973-1994" innrømmer Kjartan Fløgstad at han har lest de tosiste samlingene til Aamodt med et visst savn. "Det egsaknar er rett og slett varmen frå dekksgjengen ogkvilebrakka blant termodynamikken i Bjørn Aamodts nyaste lyrikk," skriver Fløgstad. Nå når "Anchorage" foreligger,er det lett å tenke at Aamodt nettopp trengte"konsept-øvelsene" fra "Stå" og "ABC" for å utfolde detgrunnlagsmaterialet sjømannslivsmotivene åpenbart er hosham. Den stramme poetikken i "Stå" og "ABC" har kanskjegitt ham de nødvendige rammene for den overveldendesanseligheten i høstens utgivelse. I alle fall gir "Anchorage" en følelse av at Aamodt har ruget over og spartpå dette materialet i årevis, og at arbeidet med boken myehar bestått i å avstemme forholdet mellom ulike nivåer."Anchorage" har da også blitt en bok du kan gi tilsvermere, forfattervenner, farfar og onkel Jon. 
INGUNN ØKLAND
Poesi fra en slitt lenestol
- Jeg har skrevet en skapelsesberetning, sier Bjørn Aamodt.Poet og metallarbeider på Kværner. Men for all del, kallham ikke proletar-dikter. Hva er det? Men termodynamikk ogSartre vet han en del om. Og så beising da. 
OLGA STOKKE JAN TOMAS ESPEDAL (foto) Bjørn Aamodt er lang, 192 cm. År med tungt skiftarbeide harkrummet ryggen en smule. Men det milde, blå blikket er en rank bokrygg som signaliserer noe om hva han handler om. 
- Språket er noe av det fineste, det mest holdbare ogmest demokratiske vi mennesker har laget, sier han. 
Men endelig er det helg. Etter en ukes tungarbeide påKværner slapper han gjerne av hjemme på Nesodden med littrødvin, og rullings, selvfølgelig. Foran peisen i denslitte godstolen, som kona truer med å kaste påskraphaugen, mens Rune, 10 år, ser på Brødrene Dal.Velkommen skal vi være. Men noen hjemme-hos-reportasje påverkstedet var det ikke tale om. 
"ABC" er Bjørn Aamodts fjerde diktsamling på 21 år.Denne gangen ble det ett dikt for hver bokstav i alfabetet,pluss noen til. Dikt som berører. Dikt som kreverettertanke. 
- Først og fremst var det et forsøk på å lage noe som varlitt vakkert, rett og slett, uten å ta munnen for full. Enhyldest til livet og språket. 
- Det er ikke noe politisk i denne boka, annet enn at mankan si det er politisk at ingenting kommer lett. Det erarbeid og slit bak hver minste detalj. I dikt, sigaretter,fyrstikker. Alt vi omgir oss med. 
Det startet med at Bjørn Aamodt leste Ilya Prigoginesbok om termodynamikk. Den forrige boken "Stå" (1990) erbasert på relativitetsteorien. 
- Ting går alle veier i partikkelverden, det er ingentingsom heter fortid, nåtid og fremtid. Altså:I termodynamikkenligger universets varmedød, at det blir kaldere og kaldere,at massen blir omgjort til tyngre tilgjengelig energi. Til slutt er det bare noen svære blyklumper som svever rundt iuniverset og kanskje noen lysstråler som piler mellom dem,mens det blir kaldere, ned mot minus 273 garder. 
- Akkurat. Men hvorfor termodynamikk? 
- Nei, hvorfor og hvorfor. Når du begynner å bli gammel,over 50 som jeg, begynner du å lure på om det skjer noenytt. Altså, i termodynamikken ligger det forandring,glemsel og erindring. I motsetning til relativitetsteoriender ingenting forandrer seg. Så ville jeg skrive en hyldesttil det nye som blir skapt. Jeg vet ikke om du skjønte det? 
- Jooo. 
- Prigogine fikk Nobelprisen i kjemi. Og jeg syntes denneboka var kjempeartig. Sier han. Og ruller rolig enrullings. 
- Du verdens min. 
- Jeg veit ikke hvorfor. Det er en slags trang til å finneet slags system i galskapen. Jeg har alltid vært opptatt avstore altomfattende teorier som marxismen,eksistensialismen og relativitetsteorien. 
- Når det gjelder å forstå samfunnet, er jeg marxist.Kanskje den siste. Der hadde jo Steinar Wiik (i enanmeldelse 1980 red.anm.) for så vidt rett da han advarteAftenpostens lesere mot meg. Men det som var endamorsommere, var da magasinet "Frisprog" omtrent samtidigskrev at Bjørn Aamodts diktsamling i løpet av kort tidville havne som melkepappmasse på Mesna Bruk. Anmelderenrefererte spesielt til et dikt jeg skrev omstrukturrasjonalisering i arbeidslivet og at det gikk motstørre enheter og mer kapitalintensiv produksjon. Fjortendager etterpå kjøpte Kværner Mesna Bruk og la ned hele melkepapp-produksjonen. 
Han humrer. Smilerynkene brer seg over hele ansiktet førde finner hjem ved en leende, uryddig tanngard. 
- Mitt politiske syn er veldig enkelt, det gjelder å delepå det som er på denne kloden. Hvis folk får mat og klær ogtak over huet, litt fyr på peisen og et glass vin i ny ogne. . . Så enkelt er det. 
- Er du proletar-dikter? 
- Nei, jeg veit ikke hva det ordet betyr, jeg. Jeg erikke representativt for noe som helst. Jeg har krongla meggjennom livet på mitt vis. Det at jeg skal væreproletar-dikter blir meningsløst for meg. Det er det somstår i boka jeg vil bedømmes ut i fra, ikke hva slags livjeg lever. 
I 16 år har dikteren Bjørn Aamodt arbeidet på Kværner.På det samme skiftet, med de samme gutta. Tungt arbeide,tunge vaiere, tunge kjettinger, tunge sjakler. Folk slitesut. 
- Er du stortingsmann har du store sjanser for å bli 90,og er du biskop blir du gjerne 95, men i jern og metall . . . 
- Nå kom jeg på at jeg skulle ha meg et glass vin til. Deter lørdagskvelden. Jeg er ikke menneske annet enn på fredagog lørdag kveld. 
Dikt skriver han på formiddagene når han arbeidernattskift. 
- Når jeg skriver lever jeg litt langsommere. Jeg prøver ågjøre det litt vanskelig for meg selv. Nå tenker jeg på åskrive 100 dikt om tid på én linje, og om mine 16 år påskift i Kværner. Men neste bok? Den kommer kanskje aldri. 
- Har du vurdert å slutte og heller satse på skrivingen? 
- Er du gær'n, jeg er så lei av den jobben at jeg har lysttil å skrike høyt. Hvis jeg vant i Lotto i kveld, men jeghar aldri vinni, jeg har aldri hatt flaks i mitt liv, althar kommet tungt, men hvis jeg får telefon nå om at jeg har vinni sju millioner, så hadde jeg ikke satt mine bein påden jobben igjen. 
- Jeg har bare 17 år igjen, smiler han, ironisk. 
Men i sitt hjerte er han sjømann. Han var til sjøs i60-årene og begynnelsen av 70-årene. 
- Det var eventyret. Stillehavet, flyvefisk på dekk,slagsmål, sjørøvere, branner, maskinstopp, sykloner. 
Stemmen kjæler med ordene som en katt som smyger seginntil stolben. 
- Men i realiteten er jeg jo en traust familieforsørger.Når jeg begynner å fortelle om sjølivet, går kona. Hun erei kjekk jente. Vi har holdt sammen i 20 år, mer vil jegikke si om den saken, smiler han. Det er kanskje for åglede henne at han beiser det nye huset de har kjøpt.Beising i snøslaps og regn kan man bli smågal av. Rent utfortvilet. 
Vi ler godt. Men han har ennå ikke beiset ferdig. 
Barndommen var cowboybøker og fotball. 
- Far min var målvakt på landslaget i fotball i 1913, førden russiske revolusjon. Nå har jeg fortalt to ting som jeghadde bestemt meg for ikke å fortelle, om kona og far min.Han smiler sorgløst. 
Interessen for litteratur ble vekket av en kvinne. Hanvar rundt 20 da han traff en dame som drakk whisky, lesteSartre og Camus, og vanket i litterære kretser. Han bleugjenkallelig fascinert. 
Siden har han aldri kjedet seg, og Rune er blitt lestfor hver kveld siden han var halvåret. Sønnen på 24 år erfor lengst fløyet ut av redet. 
Jean-Paul Sartre er blitt Bjørn Aamodts ledestjerne ilivet. Sartre er alltid med i feriesekken, han blir lest omog om igjen. 
- Sartre var flink til å beskrive situasjoner, om hvordanandres blikk virker på deg. Og han var i stand til å lageet slags filosofisk system av det. Han levde, tror jeg, etkonsekvent liv. Han var raus, lite taktisk. Ikke så smart. 
- Du er heller ikke så smart som Bertolt Brecht, men duskriver varmere og mykere, i følge Jan Erik Vold. 
- D'ække mulig. Det fatter jeg ikke. Sånt begriper jegikke, men han om det. Jeg skriver ikke med boblendefølelser, jeg skriver selvfølgelig med huet. 
Vold mener du i "ABC" skriver tekster klassiske somBibelens. 
- Ja, det er en liten skapelsesberetning. 
Og Bibelen har han lest, men Gud tror han ikke på. 
- Jeg venter bare på at Han skal stikke finger'n gjennomtaket og klappe meg på huet, da skal jeg tru på'n. 
Adm. dir. Geir Mork til Dagbladet.Bjørn Aamodt er en godt skjult hemmelighet i den nye norskepoesien Forfatter og redaktør Niels Fredrik Dahl til Aftenposten.Han fremstår som vår mest originale og nyskapende arbeider-lyriker på år og dag. . . 
Forfatter Jan Erik Vold i Klassekampen.Vakker poesi fra en sliten lenestol