Høstens bøker Voldtekten - og efterpå
Aase Foss Abrahamsen: EN DAG MED SOL Gyldendal Brukt, misbrukt, forbrukt, ødelagt for alltid,isolert i sin egen fornedrelse, det er Ingersopplevelse. 
Anmeldt av HELGE ANDERSEN EFTER å ha fulgt kjæresten til flyplassen og begynnende militærtjeneste nordpå, blir Ingerbrutalt voldtatt på veien hjem. Boken skildrerhvilken ødeleggende opplevelse dette er forhenne. 
Ikke bare driver det henne inn i en sykdomslignendemental situasjon, det lukker henne også utefra foreldre og kjæreste. Hun våger ikke, makterikke å fortelle dem hva som har skjedd. Hunføler seg tråkket på, oppbrukt, ødelagt for alltid. 
Bokens forløp, bortsett fra det nesten utroligei Ingers manglende evne, vilje til å snakkei en familie og kjærestesituasjon som er tryggog god, utvikles historien ytre sett uten overraskelser.Bortsett fra en kvinnelig lege Inger kjenner,er det til slutt en kjær mormor og derefterSvein som får historien. Svein konfrontererInger med den fatale misforståelsen ved ikkeå fortelle. Han gir henne samtidig kjærlighetog viser henne at hun ikke er forandret av detsom er hendt. 
Aase Foss Abrahamsen makter å gi oss innblikki den forbrytelsen som begås når noen voldtas.Den fysiske smerten, fornedrelsen og det problematiskei forhold til omgivelsene. Det er ikke vanskeligå føle med Inger, forakte og avsky voldsmannen.Samtidig blir boken, i hvert fall for en voksenleser, noe pragmatisk og selvsagt. Sproget somsøker inn mot Ingers opplevelser og følelser blir ordrikt, mye blir gjentatt. Samtidig erdet en skildring som skaper ubehag og raseriover hva menneskers manglende evne til å ta innover seg andres lidelser kan føre til. 
For unge lesere vil fortellingen om Inger utvilsomtvære som en knyttneve i mellomgulvet. Det erbra at et tema som dette behandles så skikkelig.Det er sikkert altfor mange som i likhet medInger blir voldtatt og som holder det for seg selv
NYE UNGDOMSBØKER Sterke følelser
Av Helge Andersen Enkle, følelsessterke noveller for ungdom.Her gis mulighet til opplevelse, gjenkjennelseog sortering av egne følelser og opplevelser. 
I en rekke av novellene i denne boken trefferAase Foss Ambrahamsen helt opplagt ungdom hjemme.Som vanlig er hun flink til å ta opp helt grunnleggende mellommenneskelige konsekvenser, som for eksempelforelskelse og sorg. 
Novellene pløyer ikke særlig dypt. De skildrerstort sett endimensjonale mennesker og situasjoner,men de greier samtidig å sette følelser i relieffså de blir synlige og forståelige. Disse novellenehar mye av ukebladnovellens og romantikkheftenesappell. De ligger sproglig langt over disse.Her er en hensyntagen til hva målgruppen, ungdom,ønsker. Det er en type hensyntagen som kanbli beskyldt for komersialisme og skape rynkerpå litterære neser. Slik den her er utført,tror jeg den både er viktig og riktig. 
I noen av disse novellene er Aase Foss Abrahamsenpå sitt beste. Hun makter å nå frem, ikke minsti kraft av sin enkelhet. Her er en novelle jegdirekte misliker. "Det grønne skjerfet" syneså spille på frykten for AIDS, uten at sykdommendirekte nevnes, og det hele er ganske ullent.De fleste novellene liker jeg. 
Novellene med sine riktige temaer og med sinenkle form er en type litteratur som kan gileseropplevelser til mange og samtidig væreen bro til andre bøker - hvis man kan tillateseg en slik pedagogisk tanke. "Jeg elsker deg- Eroica" og "Den kalde krigen" ga meg gjenkjennelseog opplevelse både på grunn av enkelhet og fordisituasjonene er klart sett og godt skildret. 
Aase Foss Abrahamsen: RINGEN Gyldendal
Fugl og fortid
Av Iver Tore Svenning Aase Foss Abrahamsen forsøker i sin nye roman"Fuglen og den hvite duken" å gi svar på et umulig spørsmål: Hvordan var det å vokse opp i Norgeunder krigen? Vår anmelder understreker forfatterensvilje til plikttro redelighet i fremstillingen. 
AASE FOSS ABRAHAMSEN er blant våre fremstepike og ungdomsforfattere, hvilket bl.a. forutsetterutviklet - og ekte - innfølingsevne i unge sinn,samt direkte ikke "overlitterær" - fremstillingsform. 
Disse kvaliteter preger også hennes oppvekstskildring fra okkupasjonstiden, "Fuglen og den hvite duken" . Dette endog såutpreget at man nesten tør tale om en ungdomsbokinnbundet for voksne. Er så denne oppveksthistorie representativ, almengyldig nok? 
Det er et spørsmål man vanskelig kan besvaremed et entydig ja, fordi forholdene - og holdningenevekslet sterkt fra sted til sted, fra miljøtil miljø. Den egne erindring kan nok hentehverdagsbilder av 600 gr. hestekarbonade somtildelt julemat, timelange køer for poteterog sild, lekkersult - men aldri virkelig hunger- frem til sammenligning. Men er disse bilder mer representative? Sannheten er vel helstat alle vi som hadde deler av vår barndom i devanskelige fem årene, kunne skrive hver vår historie- og disse ville sprike i alle himmelretninger. 
Enn våre følelser, spriket de også? Jeg erredd de gjorde det. Nu, førti år efter, er detkanskje på tide at vi innrømmer også det, atvi forsøker å gjenkalle gjenskape - noe avden dualisme i sinnet som preget oss alle dengang, som innebar uuttalt lengsel efter å ha lovtil å like - elske - den eller det en skulle hate. 
Noe av dette aspekt har Aase Foss Abrahamsenfått fint frem i sin bok, som også ellers erpreget av en nesten plikttro redelighet, mendet er ikke til å unngå at en annen bok melderseg i ens erindring: Vercors "voksne" motstandsroman"Havets stillhet" . Der ble handlingens essensløftet opp til varig gyldighet. Det samme erdet vanskelig å si om "Fuglen og den hvite duken" .Dette kanskje fordi den er så meget mer konkretog stedsbestemt. Ikke minst derfor er det ogsåblitt en bok man vanskelig vil finne hele segselv - sitt sinn - igjen i. Allikevel: Den somgriper efter "Fuglen og den hvite duken" symbolenepå krigstidens hjelpeløse ofre - skal vite atslik var disse årene, for noen - og noensteds. 
Aase Foss Abrahamsen: FUGLEN OG DEN HVITE DUKEN Roman Gyldendal Pris kr. : 125,
Norge gjennom skjeve øyne
Av Helge Andersen En liten, koreansk pikes møte med Norge, kjærlighetenog uforstanden her. Det er en varm bok, viktigfor barn i en tid da det prekes mye fremmedhat. 
Aase Foss Abrahamsen velger i positiv forstandtemaer som er aktuelle og viktige. Hun bearbeiderdem for sine lesere. Denne gang er det den koreanske piken So Huyns møte med Norge, Norges møte medSo Huyn, som er historiens ramme. Viktig ervårt felles ansvar for mennesker, vårt fellesbehov for kjærlighet gitt gjennom fysisk nærhetog tilhørighet. Et behov som sprenger de ytrebegrensninger stupiditet og rasisme kan sett. 
I Seouls fattigkvarter blir en jentebaby lagtpå en trapp og en mor håper hun vil bli funnetav noen som bringer henne til et barnehjem.Så er det barnehjemmet og et lite menneskes enormebehov for trygghet og nærhet, noe hun får der.Så kommer en ny forandring, nye mennesker i etnytt land langt borte. 
Møte med Norge og den nye familien er bådegodt og vondt for So Huyn. Godt fordi kjærlighetog vennlighet har et sprog som kan leses avalle skapt som mennesker. Det samme kan hatetsog foraktens sprog. Hos familien sin finner hun kjærlighet, men møter også den felles fortvilelsesom mangel på sproglig kontakt skaper. Hun møterogså uforstand og forakt kamuflert som vennligheti miljøet rundt. 
Alt dette er med i boken. Det er allikevelen solskinnshistorie med muligheter for klumpi halsen. Også sproglig henvender den seg tillitt mindre barn. Det felles behov for trygghetog kjærlighet skaper en gjenkjennelse og er viktigere enn ytre forskjeller som skjeve øyneog kullsort hår. 
Boken gir også mye saklig informasjon implisitt,noe som er viktig. Det er mange som har barnfra fremmede steder i sin nærhet, det er mangesom preker fremmedhat. Hadde boken henvendtseg til større barn, hadde det vært ønskelig med en dypere behandling av problemene i kulturkollisjonen.Slik den nå er, forsvarer den seg godt og formidleren varme som er viktig. Det er So Huyns synsvinkelvi følger. Det er en viktig synsvinkel og erfaremed i, så vi kan reagere skarpt og konsekventpå den rasisme som synes å vokse rundt oss. 
Aase Foss Abrahamsen FINT AT IKKE ALLE ER LIKE . . .
Anmeldelse av "Det var ikke min skyld"
En jente dør og venninnen føler skyld. Dett er en bok om vårmanglende evne i en vanskelig situasjon og hvor viktig det er åbearbeide sterke følelser, å komme igjennom en sorg. 
Helge Andersen 
Ellen og Nina går langs veien, er bestevenninner, men ikkehelt på bølgelengde i dag. Ellen har en blank femkrone hun hartjent. Nina er misunnelig, tar etter femkronen som triller ut i veien. Ellen springer etter og så er verden bare hvinende bremser,en hysterisk kvinne og Ellens ben med joggesko under bilen. Fradet øyeblikk blir Ninas tilværelse aldri den samme. 
Selve ulykken er skildret uten overdreven dramatikk. Detskjer, men skjer likevel ikke, en film som rulles opp. Såspringer Nina med hunden Vai, løper, tisser på seg, løper til hunsyker samme n i skogen, kaster opp, er i sjokktilstand. Brorenfinner henne og hun blir et problem å takle, forholde seg til. Desnakker ikke skikkelig med henne, makter ikke engang å si atEllen er død. Deres egen angst da Nina var borte så lenge, da delette, sjokket og sorgen over Ellen gjør det vanskelig. 
Aase Foss Abrahamsen tar igjen opp et vanskelig emne. Døden,et barns død, et annet barns skyldfølelse. Manglende sorgarbeide,manglende evne hos de voksne til å hjelpe Nina til å forstå og akseptere. Sorgen og sjokket er på vei til å kunne bli et problemsom kan ødelegge henne for alltid. Så ferierer Nina hos gamleSeverin ved kysten. Der har hun hatt det godt før. Severin kanbar n. Han er ikke overdrevet redd for henne. Ellen har snakketmed dem hjemme at hun hører stemmer, prøver å si at det er Ellenhun snakker med. De vil ikke ta tak i det. En morgen hører Ninaat Severin snakker med Marie som har vært død lenge, går der påkjøkkenet og snakker med sin døde kone. 
Severin blir Ninas redning. Han har selv vært igjennom noelignende, kjørte skøyta si på grunn og Marie som var med,druknet. Han kan hjelpe henne, ikke først og fremst fordi han ergammel, me n fordi han har en gjennomlevd erfaring som kanbrukes av Nina. Dette er en redelig bok om et nesten tabubelagtemne. Aase Foss Abrahamsen makter ikke sproglig å ta den fullekonsekvens av de t hun er ute etter. Hun prøver, men når ikkelangt nok. Særlig ikke der hun søker å trenge inn i Ninas angstog sjokk. Det er riktig sett, blir fysisk. Vi ser Nina, men erikke helt i hennes o pplevelse. Best er skildringen av Ninassommer hos Severin. Det er både naturen og Severin som menneskemed års erfaring som roer henne. De er to mennesker påbølgelengde, som trives med hvera ndre. 
Dette er, innvendingene til tross, en skikkelig bok. Den haren vilje til å bearbeide og gir innsikt. Det er som forfatterenstopper ved det forferdelige, ikke helt selv makter å takonsekvens en innover seg. Det er da også uten forstand når deter tapet av et barn det gjelder og når det samtidig er et annet barn som er i ferd med å lukkes inne i skyldfølelse. Vi forstår,men erfare r ikke fullt ut at skyldfølelse og sorg er enødeleggende kombinasjon. 
Anmeldelse av "For sterk, Birgitte?"
En lettlest, ærlig og tankevekkende bok særlig myntet pådagens unge mennesker, skriver vår anmelder om Aase FossAbrahamsens roman "For sterk, Birgitte?" 
Sissel Lange-Nielsen 
Ifjor skrev Aase Foss Abrahamsen en voksen ungdomsbok omproblemet fri abort. I år skriver hun en ung roman for voksne,overgangen er nesten umerkelig. "For sterk, Birgitte?" blir ennatu rlig fortsettelse av det emnet hun tok opp forrige gang. Desamme problemene blir fulgt opp og utdypet. Vi møter en ungkvinne som vil forme sitt eget liv. 
Birgitte vil ha samme rett som en mann til å legge opptilværelsen slik hun ønsker det. Hun er nyutdannet lege og vilvente i noen år med å få barn. Hun vet ganske enkelt ikke hvordanhun skal makte både yrke og barnepass. For Birgitte likerarbeidet på sykehuset og vil frem og opp. Man har hatt et begrep som het "legehustru". Men finnes det "legemenn"? 
Det Birgitte mangler, er en oppofrende mann. I fire år har hunsambodd med en medstudent. Men da de begge får jobb på sammesykehus og lykken skulle smile, tar idyllen slutt. 
Han vil i hus i redet, men det er ingen fuglemor der. Såfinner han seg en, og så kan Birgitte stå der. Er du for sterkBirgitte, menn liker ikke sterke kvinner? Det er rett og slettikke lett å ville være en frigjort kvinne. Forfatteren går ærligog grundig inn i problemet, det å være ung kvinne i dag, med såmange valg å gjøre. 
Aase Foss Abrahamsen har meget klokt å si om kjærlighet ogsamliv, om det å balansere mellom fellesskap og egeninteresse.Hun antyder også at den som vil en karriere må vite hva både hanog hu n risikerer. "For sterk, Birgitte?" er blitt en bådelettlest og tankevekkende bok, som særlig unge mennesker vil ha utbytte av å lese, de som står ved begynnelsen av samlivetsproblemer. 
Anmeldelse av "Videre lille kvinne"
Sissel-Lange NielsenEn klok og varm ungdomsbok om et vanskelig spørsmål, skriver våranmelder om Aase Foss Abrahamsens "Videre lille kvinne" som fikkårets Damm-pris. 
Selvbestemt abort er et brennbart emne som til og med griperlangt inn i politikken. Aase Foss Abrahamsen tar det opp i enprisbelønnet ungdomsbok, "Videre lille kvinne". Boken har dagboksform. Den begynner slik: "Jeg er nitten år og gravid. En deiligalder, sa mormor i vår." Med prikkfri innlevelse har forfatterenskildret situasjonen, opplevet fra innsiden. 
Vi tror på denne piken, på tankene hun gjør seg, destormende følelsene, skiftende, usikre. Hele abortdebatten førerhun med seg selv, for henne er det ikke politikk, men alvor.Kvalm og elend ig pendler hun mellom ærefrykt for livet, det somgror i henne, og opprør mot å bli så å si voldtatt av skjebnenrent for tidlig. Hun er ikke moden til å få dette barnet. 
Gutten som hun nylig var forelsket i, byr henne imot. Hun vilikke høre på at han også har noe han skulle sagt, det blir forvanskelig, det er bare henne det gjelder. Selvbestemte abortheter det. Hva det vil si å være denne ene, eneste som skalbestemme, gir Aase Foss Abrahamsen oss gripende innblikk i. Du skal veie liv mot død, og du er nitten år. 
Ingen kan misunne og ønske seg situasjonen, og dette er nokogså bokens gode hensikt: Å vise at abort ikke er noen lettvintløsning, å forklare unge kvinner hva de kan komme opp i. Ogforklare unge menn hva piken må gjennomgå av kamper med seg selvnår situasjonen er der. Gro velger abort og vet det er riktig for henne å gjøre det. Men gratis er det ikke. 
En klok og varm bok skåret rett ut av hverdagen, etmenneskesinn i krise risset med sikre linjer.
Ærlig og modig forfatter
Den tøffe gutten som aldri har fått eller gitt et kjærtegn,moren som har mistet et barn, jenta som er blitt voldtatt og misbrukt. Det hender at de oppsøker Aase Foss Abrahamsen.METTE TELLANDER BERG Fordi hun modig og ærlig tar opp deres situasjon i sinebøker. Hun vil så gjerne nå mennesker med nærhet og varme. Ladem oppleve noe. For henne er bøker veien. 
- Boken gir en enorm mulighet til kontakt, sier forfatteren,som idag fyller 60 år. - Jeg får respons i form av brev,telefoner og samtaler med mange unge, og skriver videre, fullav respekt for mine medmennesker. Ja, respekt er noe av det viktigste for meg, og så gjenkjennelse. En gjenkjennelse somkan skape nye tanker, føre videre.Fembarnsmor Et tyvetall bøker er kommet fra den vevre damens hånd.Forfattet i løpet av like mange år, fra kl. 10-14, i husetsminste soverom. Utdannet cand. philol. sjokkerte hun en helfamilie, da hun ved middagsbordet kunne fortelle at hennesførste bok var antatt på Gyldendal. For hun hadde da ikkevært forfatter da de spiste frokost! 
- Nå måtte det skje, tenkte jeg da den yngste av mine fembarn var fire år og jeg førti. "Håkon slalåmkjører" handler omvåre egne barn og deres miljø, med idrett og bikkjer ogskigåing rundt Dæhlivannet. Fra da av ble det akseptert atjeg hadde et arbeide, alle viste meg den respekt at de sattesine sølete støvler på plass! 
Hun bor i det samme huset, fullt av blomsterprakt ute, avbøker inne. Og malerier. Over pianoet henger et portrett avhenne som barn, en liten pike med bare knær, tillitsfulleøyne og runde, uferdige trekk. Hva fikk hun vite om livts skyggesider?Boken om sorg - Jeg var eldst av tre søsken, og fikk en tøff start somtolvåring da mor døde. Det savnet har jeg alltid i meg. Så erdet vel noe med at forfattere er litt väre og sårbare. Mangeav de problemene jeg tar opp har jeg sett på nært hold. Enmor som hadde mistet sitt barn ville ha meg til å skrive om sorg. Familien klarte ikke å snakke om det, satt bare oggråt. Det ville kanskje vært lettere om de hadde fått en bokom temaet i hendene. Men den boken klarte jeg ikke å skrivefør jeg selv opplevde sorg i vennekretsen, sier Aase Foss Abrahamsen. 
"Det var ikke min skyld" , som handler om sorg ogskyldfølelse, er kommet ut i fem land, er dramatisert oginnkjøpt av Riksteatret og sett av 20 000 mennesker. 
I "Fuglen og den hvite duken" har hun skildret barneårene i krigstidens Kristiansand. Også i boken er det en mor som dør.Prisbelønnet Utdrag av hennes bøker er kommet med i leseverk forskolene, ofte besøker hun skoler for å snakke med de unge. 
- Hva skal neste bok handle om? 
- Jeg er blitt litt stillere med årene, mere usikker på hvajeg holder på med. Jeg er jo hverken eksperimentell elleravantgarde. Ofte får man en følelse av at vi som skriver iden realistiskpsykologiske genre blir litt nedvurdert av ungekritikere, særlig hvis vi også selger bra. Jeg tror allikevelat mine bøker kan skape like meget undring, spille like megetpå fantasien som de eksperimentelle. 
Aase Foss Abrahamsen treffer iallfall mange lesere hjemme.Imorgen hedrer Gyldendal henne med middag på Continental. Hunfikk Kirke og undervisningsdepartementets pris for ungdomsboki 1978, Dammprisen i 1981, Sarpsborgs kulturpris i 1986. 
Og lørdag fikk hun enda en gang familiens hederspris, dahun ble feiret av mann, barn og barnebarn, slekt og venner. 
Vi må våge å snakke om det som er vanskelig
- Skyldfølelse er noe vi alle kjenner til, enten vi er barneller voksne. Det kan være uklare grenser mellom skyldfølelse ogansvarsfølelse, men den onde skyldfølelsen er noe ufruktbart s omvi må arbeide oss ut av. Man kan ikke bety noe for medmenneskerom man går rundt med en vedvarende følelse av skyld. Og detførste skritt på den vanskelige veien er å våge å snakke om den.I min bok er det barnet, Nina, som ønsker å snakke om venninnensdød, mens foreldre og lærer unngår emnet og tror det er til Ninasbeste. Men vi voksne må våge å snakke med barna våre om ting som ikke er hyggelige også. 
Aase Foss Abrahamsen er i høst på bokmarkedet med sin 11.barne-/ungdomsbok, og det emnet hun tar opp i "Det var ikke minskyld" er den vonde skyldfølelsen som Nina kjempet med og som hunfikk hjelp til å komme gjennom da hun kom på sommerferie tilfiskeren Severin. 
Ellen og Nina går sammen på veien, en femmer kastes iluften, Nina dytter til den og Ellen farer lynsnart etter. Medett hyler det i hvinende bremser, og Ellen ligger stille. Hun erdød. Hver dag opplever Nina disse øyeblikkene på nytt, ogspørsmålet som gnager i henne er: Er det min skyld? De voksnevåger ikke å snakke ordentlig ut med henne om det hun haropplevd. Det er som de b er henne å glemme det som har hendtfortest mulig. 
- Men vi kan ikke glemme slikt uten å snakke om det, og jegopplever stadig at vi er redde for å gå rett på saker, kanskjefordi vi selv er usikre. Det gjelder ikke minst når vi møterdøden, s ier Aase Foss Abrahamsen. - Denne boken er derfor likemye for voksne som for barn, og det fine er om man kunne lese den sammen. Ting som angår oss og som vi gjerne skulle snakke om,blir let tere når det skjer personer i en bok. 
- Hvorfor tok du opp dette emnet? 
- På et foreldremøte kom en mor bort til meg og spurte om jegikke kunne skrive om hvordan søsken og foreldre hadde det etter åha mistet et barn i en trafikkulykke. Min umiddelbare reaksjon var at det kunne jeg ikke, fordi jeg hadde ikke noen erfaringer.Men noen år senere opplevde jeg i en tilsvarende tragedie i nærvennekrets og jeg følte at jeg kunne skrive boken. Under skrivin gen oppdaget jeg at skyldfølelse er et problem som ikke bare barnhar. Det sliter alle generasjoner med. - Fiskeren Severin, somvar den som snakket med Nina og som hjalp henne gjennom den vanskelige perioden, var vel heller ikke ferdig med skyldfølelsenhan hadde etter sin kone Maries død? 
- Nei, men det finnes en form som det går an å leve videremed, og fordi Severin hadde klart å arbeide seg ut av den vondepassiviserende skyldfølelsen kunne nettopp han gi Nina den hjelpsom var riktig. Når man selv har vært gjennom noe vondt ogvanskelig, er det lettere å hjelpe medmennesker som sliter med problemer. I Severin møtte Nina en voksen som hadde kjent sammeredsel for å oppsøke stedet der det vonde hadde skjedd. Ved hanshjelp klarte hun å komme videre. 
- Er det en ny bok under forberedelse? 
- Ja, det er faktisk det. Vanligvis snakker jeg ikke om detjeg planlegger eller har under arbeide, men den jeg nå arbeidermed, skriver jeg på "oppdrag". Jeg besøkte en skole og snakket ombø ker, etterpå fikk jeg brev fra en koreansk pike, adoptert avnorske foreldre, som syntes at noen burde skrive om det å værekoreansk i Norge. Jeg svarte henne og sa at jeg kanskje burdeskrive den boken. I sitt brev tilbake skrev hun at det var jonettopp det hun håpet på, men ikke torde spørre om. Det er viktigfor barn å gjenkjenne seg selv i de bøker de leser, og vi haretter hv ert fått mange barn her i Norge med en fremmedkulturbakgrunn og som også norske barn bør vite mer om. 
- Barn trenger bøker? 
- Ja, det er så nødvendig at unge foreldre på helsestasjonenburde få orientering om bøkenes betydning for barnets utviklingpå lik linje med hva de får vite om riktig kosthold og stell.Under søkelser viser at barn som blir lest for og som etterhvertselv blir glad i å lese, får et rikere ordforråd, blir flinkeretil å skrive og har langt lettere for å konsentrere seg. Det ernoe v i bør legge oss på hjerte i en fjernsyns- og videotid medbarn som faktisk er i ferd med å miste sitt sprog. 
Aase Foss Abrahamsen må trygt kunne regnes blant våre mestproduktive barnebokforfattere. Hun debuterte i 1971 med "Håkonslalåmkjører". Siden er vi blitt vant med at hun skriver en bok iåret . Ifjor var hun imidlertid på markedet med en bok forvoksne, men det er altså i første rekke barne- og ungdomsbøkerhun skriver. I 1981 ble hun tildelt den ettertraktede Damm-prisenfor roman en "Videre lille kvinne". Boken er senere dramatisert,og stykket er fremført av Musidra Teater.
Kvinners dilemma - familie eller jobb
Respekt for hverandres evner og integritet og muligheten tilå utvikle seg og finne sitt eget livsmønster er fundamentalt foralle samliv. Men dette klarer de ikke, Birgitte og Håkon, hovedpersoner i boken "For sterk, Birgitte" som kom ut påGyldendal i går. - Jeg sier ikke at det er lett, sierforfatteren, Aase Foss Abrahamsen i en samtale med Aftenposten.Det å lese sitt eget liv og samtidig dele det med et annetmenneske kan være vanskelig. De som klarer det, oppdager ofte ateget liv blir en inspirasjon for felleslivet - og omvendt. 
Edda Espeland 
Birgitte og Håkon er to unge nyutdannede leger. De har boddsammen i fire år. I boken møter vi dem i det de er ferdige medutdannelsen og skal ut i sin første sykehustjeneste Dermedbegynner konfliktene. Mens Birgitte blir oppslukt av sykehuslivetog får lyst til å fortsette i yrket med forskning, utnytte sine evner og muligheter, er Håkon fornøyd og vil gjerne ha et roligfamilieliv og barn. 
Samliv krever - Når man innleder et samliv eller ekteskap, kan man ikke sette seg ned og tro at det skal være likedan resten av livet,sier Aase Foss Abrahamsen. Vi utvikler oss, og et samliv krevernoe av oss. Og det som krever noe, viser seg ofte å bli det bestetil slutt. Hvorfor utvikler enkelte samliv seg til å bli barebedre og finere mens andre går i stykker? Man må gjøre noe selv,det er ikke slik at kjærligheten utholder alt. 
- Men i boken reagerer Håkon rett og slett med å finne seg enannen kvinne med barn, og det virker da litt lettvint? 
- Ja, han blir aldeles overrumplet. I alle år har hans mortrengt ham - og Birgitte har trengt ham gjennom fire års samliv.Plutselig oppdager hun en ny verden og trenger ham ikke så sterktlenger. Han føler seg tråkket på, blir fortvilet og redd for atsykehuset alltid skal bli det viktigste for henne. Jeg tror atmange menn reagerer slik. De har ofte en tung og vanskeligballast der, vi kvinner har vel aldri følt så intenst at menn måtrenge oss! Når kvinner blir selvstendige og klarer seg selv,blir mange menn redde og usikre. Men - behovet for at noen skaltrenge oss er vel en livsnødvendighet for de fleste. Birgitte kommer i et fascinerende yrke og ser at en masse menneskertrenger henne. Kanskje ville hun ikke fått denne samme oppbakkingi andre yrker. Her vokser styrken og sikkerheten for hver dag. 
- Birgitte velger altså å fortsette sin sykehuskarriere og larHåkon gå - til tross for at hun er glad i ham. Håkon på sin sidefinner noen som kan oppfylle hans behov. Har du selv tatt partifor noen av partene? 
- Jeg forstår ham veldig godt - og selvsagt også henne. Jegtror at det hun gjør er riktig. Vi må alle finne frem til vårteget livsmønster, men vi må ikke presse andre inn i det samme.Mange menn er ute til å ønske sine kvinner inn i mønstre sompasser for dem selv. Derfor blir det så viktig for meg åunderstreke: Hver enkelt kvinne må få velge sitt mønster, og hunmå bli respektert. Men da er altså spørsmålet: Når en kvinne harstørre evner, og forutsetninger enn en mann, er mannen da villigtil å støtte henne? Det ser ut til at mange er villige til detinntil et visst punkt: til det går utover hans karriere ellerkommer i konflikt med hva han ønsker med livet sitt. Kvinner hargitt denne støtten gjennom generasjoner, men jeg tror det er fåmenn som er villige til det samme. 
Hva er "kvinnesaken"? 
- I boken din sier flere personer at det er "kvinnesak" som er årsaken til bruddet mellom Birgitte og Håkon? 
- Ja, spesielt den eldre generasjon vil nok kalle det for det.Kvinnesak er et vidt begrep. For meg betyr det at kvinner får lovtil å velge selv. Birgitte har en venninne som har valgt å værehjemme med barna - det er også kvinnesak. Enkelte av oss er noklitt for raske til å presse våre medsøstre inn i våre egne mønstre. Vi kan ikke få alt, og av og til må vi gjøre et valg.Velger man et ansvarsfullt yrke, vil det kanskje være påbekostning av å få barn. 
- Gjelder det også for menn, tror du? 
- Ja, jeg tror det gjelder for begge. For menn forstår at demå støtte sine kvinner nå, de har innsett hvor verdifullt det kanvære for samlivet at begge får utvikle evner og muligheter. Endaflere menn må være villige til dette i fremtiden. Vi trengerkvinner i ledende posisjoner. 
Jeg tror at utrolig mange unge kvinner vil oppleve nettoppdisse problemene i årene fremover. Jeg har allerede fått en massereaksjoner fra folk som kjenner seg igjen. Men foreløbig er altdette så nytt, det er ikke så rart om vi blir usikre. Birgitte ogHåkon er også, som mange andre, flinke til å fortrenge. De trorat vanskelighetene bare er en overgang. Vi kvinner er nok ofteredde for å mase på våre menn, men det er nødvendig av og til,stoppe opp og snakke sammen. 
Fint å skrive for barn - Dette er den første roman for voksne fra din hånd. Tidligerehar du skrevet barnebøker. Betyr dette at du har sagt farvel til barna nå? 
- Nei, på ingen måte. Jeg kommer med en ny barnebok nestehøst. Mange av de bøkene jeg har skrevet kan dessuten leses bådeav voksne og barn. "For sterk, Birgitte" tror jeg kan leses avalle fra 15 til 80 år. Jeg bruker kanskje noe mer symbolikk idenne boken enn jeg har gjort i barnebøkene, og hvis jeg varlitterær anmelder, ville jeg vel si at det er andre litteræretråder i en barnebok enn i en voksen bok. Men jeg synesbarnebøker er minst like viktige, og jeg elsker å skrive for barnfordi de er så impulsive. Jeg får alltid mange henvendelser fradem. Egentlig tror jeg jo at hver eneste bok jeg skriver blir densiste. Av og til skulle jeg nok ønske at jeg hadde valgt meg en "ni-til-fire"-jobb - men egentlig er jeg veldig glad for at det å skrive er blitt yrket mitt, sier Aase Foss Abrahamsen.
Det vanskeligste i livet kan bli det fineste
"En sår, men varm bok å snakke sammen om" - slik er Aase FossAbrahamsens nye ungdomsbok "Videre lille kvinne" blittkarakterisert. - Så er den da heller ikke skrevet bare med fryd.Jeg hadde vel håpet at det skulle gått anderledes med hovedpersonen Gro, men jeg forstår henne fullt ut, sierforfatteren selv. Boken, som av en enstemmig jury er tildeltDammprisen 1981, handler om nitten år gamle Gro. Hun er gravid ogdet er spørsmålet om abort som er hovedtema. 
Tor Fretheim 
Det er ti år siden Aase Foss Abrahamsen debuterte med"Håkon slalåmkjører". - Jeg begynte kanskje sent, sier hun. - Dethar med tiden å gjøre. I 1971 var minstemann blitt fire år. Hanvar den femte i rekken. Da sier det seg selv at det ikketidligere var så mange muligheter til å sette seg ned og skrive. 
Siden er det tydeligvis blitt tid. På ti år har hun utgitt tibøker for barn og ungdom. I 1979 ble hun tildelt Kirke- ogundervisningsdepartementets pris for "Ikke deg denne gang". Huner representert i en rekke leseverk og antologier og er oversatttil dansk, svensk og tysk. I år har hun også fått manusstøtte tilen barnefilm. 
Vi spør henne: - Finnes det en linje du selv kan peke ut iforfatterskapet ditt? 
- Ikke noen egentlig linje, svarer hun. - Jeg behandler deforskjelligste temaer, men jeg håper å kunne skape litt trygghetog varme i en ofte kald og uhyggelig verden. Jeg reiser mye ogtreffer mange unge. Jeg ser i hvor stor grad de trenger nærhet -til og med fra en fremmed forfatter. Jeg håper de kan finne detteogså i bøkene. 
Om vanlige mennesker - I 1971 sa du at du ville fortelle om de vanlige positiveungene? 
- Dengang var jeg litt i harnisk over at man ofte glemte denpositive ungdommen, den vanlige ungdommen. Man skrev så mye om desom laget bråk eller hadde spesielle vanskelige problemer. Jegtenker ikke så mye i den retningen i dag, men jeg trekker velennå først og fremst frem de vanlige ungdommene. Jeg må vel halov til å kalle Gro for en vanlig tenåring. 
Det er blant disse vanlige menneskene at leserne kan kjenneseg igjen, ikke blant detektiver og store helter. 
- Er du etterhvert blitt mer problemorientert i bøkene? 
- Jeg vil ikke akkurat si det. Jeg vil igjen bruke ordet"vanlig". Det er vanlige ting jeg tar opp. Men vi må kanskjekunne kalle en bok om abort for problemorientert? 
Nå kan man jo spørre seg selv hvordan en som er fylt femti år,kan skrive om unge mennesker. Men selv om vi er femti år, tyve åreller ti år har vi mange av de samme følelsene - i alle fall dedypeste følelsene. Jeg har allerede fått reaksjon fra to yngrekvinner som har fått utført abort. De sa stille etter å ha lestboken om Gro: "Det var jo sånn". 
- En anmelder sa etter "Kan ikke akkurat gå, men..." i 1974 atdu er meget av en moralist? 
- Jeg husker den anmeldelsen, men den gjorde meg ingenting.Mennesker som har samme tanker som meg, er på bølgelengde medmeg. De kjenner seg igjen. Jeg skriver aldri for å moralisere.Jeg har da hørt at jeg er umoralsk også. 
Jeg har også fått høre at jeg skal være så pedagogisk riktig.Jeg skriver først og fremst for at mennesker skal oppleve. Omnoen da synes at bøkene er pedagogiske riktige, gjør ikke detnoe. 
Spørsmål, ikke svar - Vi nevner denne anmeldelsen fordi vi selv ikke finner"Videre lille kvinne" moraliserende. Du vil ikke gi noe svar. Du stiller bare spørsmål? 
- Jeg tror nok at både tilhengere og motstandere avselvbestemt abort kan ta boken til inntekt for seg. Men jeg vilgjerne komme med et stikk til dem som nedvurderer kvinner somvelger abort. Det ble jo under den heteste diskusjonen sagt atenkelte kvinner ville bruke abort som prevensjonsmiddel, at detville bli like lett å utføre abort som å fjerne en blindtarmeller en mandel. Jeg tror - nei jeg vet - at når kvinner haropplevet en abort, blir det for de fleste med denne ene gangen.Men ingen kvinner er like. Jeg hevder selvfølgelig ikke at dettegjelder alle. 
- En bok som "Videre lille kvinne" ville neppe ha kommet utden gang man snakket om "ungpikeromaner"? 
- Det tror ikke jeg heller. Vi følger jo Gro helt inn tilgynekologens benk. 
Normer For hvilken aldersgruppe vil du anbefale boken? 
- Det er nok en tre-generasjonsbok - fra femten til åtti år. 
- I begynnelsen av boken sier Gro: "Jeg har større frihet ennmormor og mor hadde. Har få normer å holde meg til. Hva som erriktig og hva som er galt, vet jeg ofte ikke." Hvem av dem hardet enklest? 
Aase Foss Abrahamsen svarer med et motspørsmål- : Vet du? 
Hun fortsetter: Etterhvert som jeg kommer i kontakt medungdom, ser jeg at flere og flere ønsker seg normer. Det har medtrygghet å gjøre. 
Men det skal vi være oppmerksom på: Barnas normer - etterhvertsom de vokser opp - behøver ikke være de samme som foreldrenes.Vi må respektere andres syn. Jeg synes at moren til Gro er littav et eksempel. Hun skjønner hva som foregår med datteren, mentrenger seg ikke innpå henne. Hun venter at datteren skal ta initiativet. 
Hun ser at barnet faller, men hun venter med å gripe inn. Hunvil se om datteren kan reise seg opp igjen selv. Hun iler ikkeunødvendig til, men hun er tilstede hele tiden. Det har nettoppmed nærhet å gjøre når barna vet at foreldrene er der. 
Vi må ikke vente at barna har samme syn som oss selv på allevis, men det er ikke lett å få dette til. Klarer vi det, tror jegdet kan bli et bedre samspill i et hjem. Det vil bli en rikerefamilie enn der hvor barna er helt preget av foreldrene. Men deter jo ofte slik i livet at det vanskeligste er det fineste. 
Alene om ansvaret - Du tar ikke endelig standpunkt til abortspørsmålet i boken? 
- Nei, men jeg lar Gro lese en bok av en svensk fotograf somviser fosterets utvikling helt fra begynnelsen. Dette gjør detikke lettere for henne. Hun vet hva som skjer. Ikke enhver kvinnevet hva som foregår i kroppen hennes. Det er kanskje enklest ikkeå vite det, men det er ikke sikkert at det er det fineste. 
- Ansvar er et nøkkelbegrep i boken? 
- Ja, som i de fleste bøkene mine. Kvinner har fått størrefrihet. Dermed øker også ansvaret. Frihet og ansvar er jonettopp to begreper som henger sammen. 
Gro vil være alene om ansvaret. Hun søker ikke råd hos dem somstår henne nærmest. Det er mulig at det er typisk for kvinner idag. De har fått større ansvar og vil også vise at de kan ta det. 
- Du har kalt boken "Videre lille kvinne"? 
- Gro skal videre! Hun har hatt det vanskelig, men likevel kanhun få det fint senere. Hun sier helt til slutt: "Og jeg angrerikke på det jeg bestemt meg for, selv om jeg aldri kommer til åglemme det." 
Jeg vil fortelle om de vanlige, positive ungene. Bærumsdamedebuterer med en barnebok fra slalåm-miljø
- De familier der det skjer all verdens fælt, dem hører viofte om. Det er litt urettferdig, far. En skulle nesten tro atfamiliene er de vanlige, de riktige. Replikken kommer fraungdomsskoleeleven Håkon i boken "Håkon slalåmkjører" - og Håkoner fortørnet fordi avisene bare skriver om den ungdom som lagerbråk, henger passive på hjørnet og tyr til sniffe-filla. Hvorforskriver man ikke i steden om den positive ungdommen - om denvanlige ungdommen? 
Lene 
- Dette argumentet har jeg hørt fra så mange. Og jeg trordet var nettopp det som fikk meg til å skrive boken. Jeg villeman skulle hører mer om de vanlige, positive ungene. Vi hører såofte om dem som gjør noe galt. - og jeg tror mange barn og ungeav den grunn føler seg urettferdig behandlet. Derfor ville jegskrive en bok hvor de vanlige barna - og hjemmene - kunne kjenneseg igjen. Hvorfor snakker vi ikke mer om det positive i livet -jeg tror ikke vi kommer lenger ved bare å trekke frem detnegative - jeg tror tvert i mot vi gjør barna en bjørnetjenesteved det, sier Aase Foss Abrahamsen som i år debuterer med barneboken "Håkon slalåmkjører". 
Håkon er ungdomsskoleelev. En kjekke gutt - men ikke noe "premiebarn". Han har sine feil og sine problemer - og befinnerseg i en alder da tankeløshet og villskap blander seg med engryende forståelse for andre menneskers problemer og livetsalvorlige og ofte urettferdige, sider. 
Handlingen er lagt til Bærum der vi finner Håkon ifamiliekretsen, i vennekretsen og i slalåmbakken. Aase FossAbrahamsen er cand. philol., bokanmelder og fembarnsmor, bosatt iBærum. Hun benekter at boken forteller om egne barn - selv omenkelte detaljer nok er hentet fra familiekretsen. Selv har hunaldri hatt slalåmski på bena - men med to barn som kjører, kanman ikke unngå å snappe opp en del kunnskaper om miljøet. Og forsikkerhets skyld har hennes slalåmkjørende sønn gjennomgått alletekniske finesser. 
- Selv om handlingen er lagt til Bærum - tror jeg det sammemiljø og de samme problemer finnes de fleste steder. Positivefamilier, godt idrettsmiljø, overfylte skoler og sniffegjengen påhjørnet - det finnes i alle større bykonsentrasjoner. 
- Er det noen spesiell grunn til at De valgte nettoppslalåmmiljøet? 
- Det kommer vel av at jeg nå kjenner miljøet. Unger trengeren skibakke å rase ut i - porter å slåss med. Idretten fenger oggir spenning, og de unge har godt av samværet med ledere som trorpå dem. Deler deres tap og seire, gjør noe for dem uten å væreforpliktet. Jeg ønsket å skildre dette miljøet, men jeg tør ikkepåstå at forholdene er like gode i ethvert idrettsmiljø som i denklubben jeg kjenner. 
- Boken kommer ut i serien "Gyldendals gode guttebøker", mener det bare en guttebok? 
- Jeg tror ikke det spiller noen rolle for barna om det er engutte-bok eller en pikebok. Dersom de er interessert, leser deden uansett. 
- Håkon har en eldre søster som vi bare møter av og til iboken. Kommer det en ny bok - f.eks. om henne. 
- Jeg har ingen planer om noen fortsettelse, sier fru FossAbrahamsen.